x

Blog

Takk for meg, Prosjekt Peru!
By: Irene Elise
des 14, 2014

Å jobbe frivillig på et barnehjem er noe som alltid har ligget i bakhodet som en ting jeg gjøre. Men jeg hadde aldri tenkt helt ordentlig på det før en dag i sommer hvor Camilla og jeg begynte å snakke og plutselig bestemte for oss at dette må vi gjøre, og vi må gjøre det nå. Vi begynte søkeprosessen og plutselig 16. september satt jeg på et fly ned til Peru. Jeg serden dag i dag at det er et av de beste valgene jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg har hatt en så fantastisk tid her, og jeg kunne ikke drømt om noe bedre å bruke friåret mitt på. Det er veldig klisjé å si, men jeg har vokst så mye av å være her. Mer enn jeg selv ser. Det å jobbe frivillig for barn som har opplevd en barndom som ingen fortjener, og jobbe på en skole hvor barn er å fattige så du gir bort lunsjen din hver dag for du vet at de ikke har mat selv, det gjør noe med deg som person.

 

Før jeg kom hit tenkte jeg mye på hvordan opplevelsen min kom til å bli. Kom jeg til å få et nytt     perspektiv på verden? Ville jeg bli ordentlig knyttet til barna? Kunne dette kanskje bli for tøft for meg? Hvordan ville jeg takle alle bakgrunns historiene til barna?

 

Jeg må helt ærlig si at disse tre månedene har vært en berg og dalbane med følelser. Jeg ble så fort glad i barna. De ble som min lille ”familie” med masse søstre og brødre. Men så får jeg høre historier som gjør meg så sint, trist og forvirret. Jeg visste og hadde hørt om mye fattigdom og elendighet før jeg kom hit. Men jeg skjønte det ikke før jeg kom hit. Jeg visste om det, men jeg skjønte det ikke.  Derfor har det vært en helt utrolig opplevelse å føle at man faktisk hjelper til. Man gjør noe for at andre skal ha det bra. Og den følelsen er lønna i seg selv.

 

Jeg gledet meg veldig til å komme ned hit, men jeg visste også at det kom til å bli tøft. Det var en veldig lettelse å komme ned å se hvor bra barna på barnehjemmet har det. Hvor bra oppfølgning de får med skolen på leksehjelpen og timene med psykologen. Det er helt utrolig hvor knyttet jeg har blitt til barna på disse tre månedene. Det er utrolig trist å si farvel. Men godt å vite at de blir tatt godt vare på og at jeg kanskje kommer tilbake om ikke så lenge.

 

– Mathilde Sundal, 2014