Her på barnehjemmet finner vi nå fire hus med opptil fem barn og en voksen. Allikevel er det ikke små familier, men kun en gigantisk familie. Alle tar godt vare på hverandre, og det er lett å se hvor mye de betyr for hverandre. Gleden og kjærligheten disse menneskene har for hverandre, får meg ofte til å tenke på mitt eget land. Et land som faktisk er ganske langt ifra så kjærlig som dette. De store kyssene på kinnet og de gigantiske bamseklemmene. Utrolig, og rett og slett fantastisk. Det er sjelden jeg får så varme klemmer hjemme…
Dagene her går veldig fort. Noen ganger føles det ut som vi lever i en boble. En helt egen verden. Og faktisk, så er det vel egentlig nettopp dette vi gjør. Alt skjer her, inne på dette store og flotte området. Dessverre er det farlig for ungene å bevege seg utenfor alene, sånn er det bare. Heldigvis er det mye å finne på her. Lek og moro. Gleden i ballspill, sisten, dansing, sang, lek på lekeapparater. Dagene blir aldri kjedelige. Nå med to valper her, har familien igjen blitt større. Det er ikke lite kjærlighet som valpene opplever. Disse er blitt en viktig del, og gode lekekamerater for barna.
Hele uken reiser barna, unntatt de to minste, på skolen. På Prosjekt Peru skolen er det alltid mye liv. Barna ønsker å lære, noe som er fantastisk herlig å se. Det er også her man ser at skole ikke er noe man tar for gitt i Peru. Mange barn kommer tilbake til skolen med uferdige lekser. Jeg husker da jeg gikk på barneskolen. Om kvelden fikk jeg alltid god hjelp av enten mamma eller pappa. Jeg ser nå hvor mange som ikke har denne muligheten. I Norge kan de fleste foreldre hjelpe i alle fall litt de første årene fordi de har gjennomført skole. Her er det annerledes, veldig annerledes. Flere har foreldre som ikke kan lese, eller skrive.
Her om dagen, da jeg var på skolen, fikk jeg en stor aha opplevelse. Barna på førskolen, skulle se tegnefilm. Vi gikk til filmrommet, og satte oss godt til rette for å se Dumbo. Jeg har aldri i mitt liv opplevd at det har vært så stille, noen gang. Barna satt musestille på stolene, og man kunne kun høre pustingen. Selvfølgelig vet jeg at få av barna har TV hjemme, men dette er noe jeg faktisk ikke har tenkt ordentlig igjennom. Noe som gjorde at det gikk opp for meg akkurat da. Hvor forskjellig denne verdenen egentlig er fra vår.
Barna på skolen jobber, og det er moro å se så mye glede i skolehverdagen. Her er det ikke snakk om at det er kjedelig å reise på skolen. De koser seg, har venner, lærer, og får en mulighet! En mulighet de ikke ville hatt uten Prosjekt skolen.
På barnehjemmet lever barna godt. De får nok mat, reine klær, en varm seng å sove i, de børster tennene, de vasker seg, de får hjelp med lekser, de legger seg med full mage hver kveld. Til sist, de har mennesker rundt seg som bryr seg og er glad i dem.
Mange hilsen fra Christine
