Året i Perú

I fjor var jeg i militæret i førstegangstjenesten, og fikk lyst på et friår til der jeg kunne hjelpe andre. Jeg har alltid vært svært interessert i spansk og ønsket å dra til et spansktalende land å arbeide med barn. Jeg fant fort ut at Prosjekt Peru ville være det perfekte arbeid for meg. Da man bor tett på barna på barnehjemmet, i tillegg som man også underviser på prosjektet barneskole. Det er varierte hverdager, samt også rutiner.

En vanlig dag for meg i Peru er at jeg står opp rundt 7, og spiser frokost med de andre frivillige. Vi blir hentet ca. halv 8 av en Toyata Hiace som tilhører barnehjemmet. Vi fyller opp bilen med tanter og alle de 18 barna som bor på hjemmet, før vi kjører til skolen som begynner klokken 8. På skolen hjelper vi til med gymundervisning og har engelsk.

Det hender også vi er med på utflukter og andre arrangementer som skjer på skolen. Vi er på skolen frem til et, før vi igjen blir hentet av Hiacen og kjører tilbake til barnehjemmet for å spise lunsj. Alle barna spiser lunsj i hvert sitt hus, til litt forskjellige tider. Så vi pleier ikke å starte opp etter lunsj før klokken nærmer seg 3, mens vi venter er det en gyllen mulighet til å sitte ute i solen for å lese, vaske klær eller rett og slett ta seg en powernap.

Annen hver dag før barnehjemmet besøk av en lærer fra 3 og til 6, som underviser og hjelper barna med lekser i skolebygget på barnehjemmet. Her hjelper vi frivillige til om vi har mulighet. De dagene det ikke er undervisning går vi i ett av husene der barna bor og hjelper til med deres plikter og lekser. Livet på barnehjemmet er enkelt, du vet hva man skal forfølge seg til, er det noe man lurer på er det nok av personer å spørre om hjelp. På barnehjemmet er det en egen kjøkkendame som lager ferskpresset juice til oss på morgenen og til lunsj lager et svært varmt måltid til oss og de andre som jobber på barnehjemmet når vi kommer hjem fra skolen. Kjøkkendamen sparer også rester til oss, slik at vi har mat senere på dagen. Er det en dag kjøkkendamen ikke er tilstede spiser vi med barna i deres hus, og blir servert av tantene. Har man en kveld lyst til å lage seg noe mat selv, er det bare å ta turen inn til Chiclayo og kjøpe litt mat og deretter forberede det på kjøkkenet vi har på hjemmet. Det jeg var aller mest usikker på da jeg tok reisen til Peru var: hvordan er det å bo på et barnehjem, hvordan ligger det til? Er det mulighet for å komme seg andre steder? Er det en matbutikk i nærheten? Går det busser? Alle disse spørsmålene har for min del vært unødvendige ting å stresse med, for med engang jeg kom hit ned har jeg blitt positivt overasket over hvordan ting er her nede. Det hender at når vi er ferdig å jobbe i sekstiden og bare trenger noen småting tar vi det man kaller en «combi» (Toyota Hiace), dette er en «hedundranes» opplevelse jeg ikke ville vært foruten.  Kjøreturen til byen som er enten Monsefú eller til Chiclayo der det er et stort kjøpesenter, tar ca. et kvarter og koster 4 norske kroner.

Processed with VSCO with c1 preset

Det er lett å tenke at med denne glanshistorien så trenger ikke dette barnehjemmet penger, men dette barnehjemmet har det slik det har det bare med takk fra Norge. Pengene fra Norge er grunnen til at dette barnehjemmet går rundt. Maten på bordet hver dag, direktøren på barnehjemmet, psykologen og flere av lærerne er her som en konsekvens av støtten fra Norge og de forskjellige skolene. Dette er vi evig takknemlige for, men som alltid er det ting som kunne vært oppdatert og ting som burde vært endret. Nå til dags dato er det et ønske om å utbedre, slik at det blir plass til enda flere munner å mette. Det er egentlig plass til 30 barn på barnehjemmet i Aldea, altså 12 fler enn det er nå, men pågrunn av pengene er det ikke noe man kan satse på enda. Vi ønsker at flere vil være med å samle inn penger, gi fast, gi småeller store enkeltbeløp eller bare fortelle andre om Barnehjemmet i Perú slik at dette fortsatt vil være en glanshistorie.

Martine Sofie