De minste barna på skolen samlet seg for å gi Mathilde og Camilla en fullverdig avskjed! (12.2014)

Camilla og Mathilde ble kjent med Prosjekt Peru som elever ved Thor Heyerdahl videregående skole. Fra september til desember hjalp de til i undervisningen på barneskolen i La Victoria, arrangerte aktiviteter på barnehjemmet og fikk se litt av fantastiske Peru!

Camilla – frivillig høsten 2014

Jeg har hatt tre helt fantastiske måneder på barnehjemmet! Jeg sitter igjen med så mange gode minner at det gjør vondt å tenke på at jeg ikke skal være med disse barna hver dag lenger. Heldigvis skal jeg tilbake i mai og tilbringe nesten seks nye uker sammen med de.

Det har vært utrolig spennende og lærerikt å jobbe som frivillig på barnehjemmet og skolen, og selv om det har vært slitsomt og til og med trist til tider, føler jeg ikke at jeg har «jobbet» disse månedene. Barna har gitt meg så mye glede og jeg kunne virkelig ikke hatt det bedre!

Jeg skjønte fort at tre måneder var altfor kort, så jeg fikk endret billetten min og ble på barnehjemmet to uker lenger for å feire jul sammen med barna. Det var litt rart å være så langt unna uten venner og familie, men takknemligheten barna viste da de fikk julegavene sine fra oss, gjorde opp for det. Det føltes utrolig godt å gi til noen som virkelig trenger det. Før jeg bestemte meg for at jeg ville dra hit, var den eneste relasjonen jeg hadde til barnehjemmet samarbeidet med Thor Heyerdahl vgs. Det har alltid virket så fjernt, så det å komme ned hit og bli kjent med de barna som mottar hjelpen fra Norge, var veldig spesielt, og det har flere ganger fått meg til å tenke at jeg vil gjøre mer.

Avskjeden i går var overraskende nok ikke så trist, med tanke på at jeg har grått hver gang de andre frivillige har dratt. Dette stedet har nesten blitt litt som et hjem for meg, så det føltes egentlig bare ut som om jeg skulle reise bort i noen måneder, for så å komme «hjem» igjen i mai. I dag har det vært litt tristere, det er rart å ikke være der. Så jeg gleder meg veldig til å komme tilbake og se alle «småsøsknene» mine igjen.

Mathilde – frivillig høsten 2014

Å jobbe frivillig på et barnehjem er noe som alltid har ligget i bakhodet som en ting jeg må gjøre. Men jeg hadde aldri tenkt helt ordentlig på det før en dag i sommer hvor Camilla og jeg begynte å snakke og plutselig bestemte for oss at dette må vi gjøre, og vi må gjøre det nå. Vi begynte søkeprosessen og plutselig 16. september satt jeg på et fly ned til Peru. Jeg serden dag i dag at det er et av de beste valgene jeg har tatt i hele mitt liv. Jeg har hatt en så fantastisk tid her, og jeg kunne ikke drømt om noe bedre å bruke friåret mitt på. Det er veldig klisjé å si, men jeg har vokst så mye av å være her. Mer enn jeg selv ser. Det å jobbe frivillig for barn som har opplevd en barndom som ingen fortjener, og jobbe på en skole hvor barn er å fattige så du gir bort lunsjen din hver dag for du vet at de ikke har mat selv, det gjør noe med deg som person.

Før jeg kom hit tenkte jeg mye på hvordan opplevelsen min kom til å bli. Kom jeg til å få et nytt     perspektiv på verden? Ville jeg bli ordentlig knyttet til barna? Kunne dette kanskje bli for tøft for meg? Hvordan ville jeg takle alle bakgrunns historiene til barna?

Jeg må helt ærlig si at disse tre månedene har vært en berg og dalbane med følelser. Jeg ble så fort glad i barna. De ble som min lille ”familie” med masse søstre og brødre. Men så får jeg høre historier som gjør meg så sint, trist og forvirret. Jeg visste og hadde hørt om mye fattigdom og elendighet før jeg kom hit. Men jeg skjønte det ikke før jeg kom hit. Jeg visste om det, men jeg skjønte det ikke.  Derfor har det vært en helt utrolig opplevelse å føle at man faktisk hjelper til. Man gjør noe for at andre skal ha det bra. Og den følelsen er lønna i seg selv.

Jeg gledet meg veldig til å komme ned hit, men jeg visste også at det kom til å bli tøft. Det var en veldig lettelse å komme ned å se hvor bra barna på barnehjemmet har det. Hvor bra oppfølgning de får med skolen på leksehjelpen og timene med psykologen. Det er helt utrolig hvor knyttet jeg har blitt til barna på disse tre månedene. Det er utrolig trist å si farvel. Men godt å vite at de blir tatt godt vare på og at jeg kanskje kommer tilbake om ikke så lenge.