Helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt lyst til å ta et friår utenlands, samt lære meg et tredje språk, og det gjorde jeg! Jeg tok første halvår på språkskole i Barcelona, og andre halvår hos kjære aldea Cúsupe, hvor jeg både fikk utviklet spansken min og levd et helt annet liv i noen måneder med så mange fantastiske mennesker.

Jeg fikk høre om barnehjemmet gjennom venninna mi Charlotte som jeg endte opp med å dra sammen med. Når jeg kom til barnehjemmet hadde Charlotte allerede vært der i en måneds tid, og Solveig, hun andre frivillige rundt en uke. Jeg var så så spent på å møte alle barna og tantene og på hvordan hverdagen kom til å bli. Innen første uke var omme føltes det ut som jeg hadde vært der i en måned. Med andre ord tok det ikke lang tid før man kom inn i rutine og ble godt kjent med menneskene der.

Tantene<3

Jeg kom omtrent samtidig som skolestart etter sommerferien (mars). Hverdagen var da ganske fast, noe som egentlig var veldig deilig i alt det nye. Som følge av at skolen drevet av prosjekt Peru dessverre måtte legges ned, hjalp vi heller til som engelsklærere på den lokale barneskolen, hvor noen av våre barn også gikk. Der var vi hovedsakelig engelsklærere to ganger i uka, jeg med 3. og 4. klasse, også var vi med på ulike arrangementer som skolen holdt i ny og ne, blant annet som dommere ved en «spelling bee contest» som engelsklæreren for de eldre trinnene arrangerte. Å ha en hel klasse med peruanske 9-åringer var definitivt en ny opplevelse, med gikk etter hvert veldig fint og jeg ble utrolig glad i elevene mine, og de var alltid kjempeglade og ivrige da jeg kom for å lære de engelsk! Dette er absolutt ikke noe man trenger å gjøre hvis man vil være frivillig på barnehjemmet, men veldig givende og likegreit når barna fra hjemmet er på skolen hele dagen selv!

Noen av elevene jeg hadde<3

Dagene vi ikke var på skolen gikk til personlige ærender, trening, klesvask, rydding, være litt turist og rett og slett bare slappe av. Man lever et mer simpelt liv, men det er noe så avslappende ved det. Det deilige klimaet, håndvask av klær og oppvask, litt halvdårlig dekning dermed lite telefontid! Det fantastiske uteområdet var definitivt en av tingene som overrasket meg litt mer, med pene hibiscusbusker overalt, palmetrær, (øgler) og kuer!

Honorable mention: savner også sååå mye de ulike peruanske matrettene samt de beste avokadoene og mangoene jeg noen gang har vært borti!

Typisk frokost + frukt som ofte lå fremme for oss!

Når barna kom hjem fra skolen var det dusje og lunsjtid, også fikk vi etter hvert en rutine på at vi som regel begynte med leksehjelp i 15 tiden og holdt gjerne på et par timer (de har ofte mye lekser!). Vi gikk gjerne og hjalp i ett hus hver, litt avhengig av hvor mye lekser de hadde de ulike dagene. Vi var nok aller mest i huset med de eldste jentene fordi disse ikke hadde egen fast tante på denne tiden da barnehjemmet ikke hadde råd til så mange ansatte. Vi frivillige byttet da på som fungerende tanter for jentene og selv sov jeg hos dem ca. hver 3. uke.

Quinceañera! En av mange av bursdagene feiret

Utenom leksehjelp gikk det i å arrangere og være med på aktiviteter i helgene, enten om det var å spille volleyball ved det store fine uteområdet, lære bort svømmeteknikk ved det det nærmeste offentlige svømmebassenget, eller ha med gjengen på museum.

Tiden jeg hadde i Peru var noe helt unikt som jeg alltid kommer til å se tilbake på med både lengsel og glede. Disse barna har så mye kjærlighet å gi.

Måtte nesten legge til en av rettene Peru er kjent for: marsvin! Fikk (dessverre) ikke dette på barnehjemmet da.